Salgsavtaler er en enkel og rimelig måte å redusere løpende risiko
Grunnlaget for enhver virksomhet er salg av varer og/eller tjenester. Vi ser likevel at en del virksomheter utsetter seg for unødvendig risiko ved å ikke ha gode og oppdaterte salgsavtaler. Kjøpere av dyre gjenstander med risiko, for eksempel bolig under oppføring eller større tilvirkningskontrakter, kan også redusere sin risiko.
Force Majeure har blitt vanlig?
Pandemien og senere krigsutbrudd i Ukraina har ført til problemer med enkelte vareleveranser, økte råvarepriser, renteøkning og til tider vanskeliggjort tidsmessig leveranse av visse varer og tjenester. Vi har fått en rekke henvendelser fra både private og virksomheter om for eksempel selger kan oppjustere egne priser i «dyrtid», og om kjøper kan kreve erstatning ved forsinkelse eller mangelfull levering som følge av helt ytre omstendigheter som selger ikke har skyld i selv.
Klausuler om såkalt «force majeure» - en form for ansvarsbegrensning ved ytre omstendigheter uten skyld fra selger – har for første gang siden 1940-tallet kommet til dagligdags anvendelse.
Salgsavtaler er viktige verktøy
Alle virksomheter lever av en eller annen form for salg. Konsekvensen av dette er at skriftlige og tilpassede salgsavtaler ofte er det viktigste verktøyet for å redusere egen driftsrisiko. Det er kanskje et paradoks at virksomheter bruker store ressurser for å tilby en best mulig vare eller tjeneste, men ikke bruker ressurser på å sikre inntekter ved et salg av dette.
Til tross for dette, opplever vi at virksomheter ender opp med å kunne lide tap som følge av at man tidligere ikke har hensyntatt ulike scenarioer, eller satt opp hvilke hovedprinsipper som skal gjelde dersom noe skulle forhindre å kunne yte tjenesten sin slik avtalt.
I Norge gjelder kjøpslovens eller forbrukerkjøpslovens regler dersom ingenting annet er avtalt. Dette innebærer at selger i prinsippet har et ubegrenset ansvar dersom en mangelfull leveranse medfører følgetap for kjøper. For å beskytte seg selv og minimere potensielle risikoer, kan en selger implementere ulike strategier og bestemmelser i salgsavtalene.
Med litt innsats kan virksomheter ofte redusere egen løpende driftsrisiko betydelig.
Eksempler på hensiktsmessige kontraktsreguleringer:
- Beløpsmessige ansvarsbegrensninger.
- Undersøkelsesplikt for kjøper, som bør skille mellom forhold som er enkelt synlige og lite synlige.
- Oppsette maksimale reklamasjonsfrister.
- Utsettelse av leveringsfrist dersom dette ikke skyldes selger.
- Konkret angivelse av hva som skal utgjøre mangler, eller hvor mye forsinkelse som skal godtas.
Mangelsvurdering
Et godt eksempel på hvordan partene kan sikre egen forutberegnelighet og redusere risiko er å klart definere hva som skal anses en mangel i den leverte ytelsen. I et slikt tilfelle vil mangelsvurderingen ta utgangspunkt i det partene har definert, og en eventuell uenighet vil normalt kunne løses enkelt. Hvordan en mangel kan defineres vil variere basert på type ytelse. Elektronikk, motorer, verktøy, utstyr eller mekaniske gjenstander kan ofte lett defineres basert på minstekrav til ytelse, eller maksimalt tillate avvik. Ved salg av større vareparti kan en for eksempel tillate noe avvik på en viss andel av varepartiet. Det sentrale er å finne ut hvordan en godt kan definere en mangel basert på gjenstanden som selges.
Uklare avtaler kan føre til kostnader
En klar kontrakt vil, forutenom å gi ønsket resultat mellom partene, også kunne forhindre diskusjoner og potensielle konflikter. Det er ikke sjelden at vi står overfor en uklar avtale, som kan føre til kostnader for begge parter – som gjerne har et ulikt syn på saken. Dette i seg selv bør være grunn til de fleste for å sørge for en god, klar og konfliktdempende avtale.
Mange er ikke klar over den såkalte «forfatterregelen» som er praktisert av norske domstoler. Forfatterregelen innebærer at den parten som skrev avtalen eller hadde oppfordring til å kontraktsfeste det partene er uenige om, raskt kan bli den parten som retten vil komme frem til skal bære risikoen for uklarheten.